Hei, jeg heter Cicilie Anette Meland og denne siden handler om meg litt mer privat på en måte. De som lerser dette vet allerede at jeg er det som på fagspråket kalles transseksuell, (Å Gud, hvor jeg HATER det ordet !!!!). Jeg ble født 16 April 1968 ute på en øy som heter Hitra. Den ligger ute i havgapet et sted langt ute på Trøndelagskysten. Ei lita øy hvor det ikke er lett å være annerledes. (TRO MEG), jeg vet det for det har jeg fått erfare i de årene jeg bodde der ute. Jeg viste siden 6-7 års alderen at noe ikke stemte, at jeg slettes ikke var lik de andre barna. Noe som igjen skulle komme til å sette dype spor i meg fremover. Livet mitt har vert som et eneste stort mareritt inntil den dagen da jeg ikke klarte mer og tok en avgjørelse som skulle forandre alt. Men det var dager da alt var ganske okei og da selv om det ikke var så mange dagene i gangen det varte.

1 skoledag

Husker godt at jeg gruet meg til min første skole dag som mange barn gjerne gjør. Desverre tok det ikke mange dagene før jeg følte meg helt tilsidesatt i skolegården. Og snart skulle det som er mye verre dukke opp. Mobbing, noe som varte i alle mine skoleår. Et par venner hadde jeg riktignok men det hjalp så lite. Jeg var svert følsom og tårene kom lett. Noe som selvsagt de andre syntes var gøy. Dermed fikk de nok et påskudd til å erte meg. Ofte trakk jeg meg tilbake til et hjørne og holdt meg for meg selv for å få fred, noe jeg ikke fikk. Dagene gikk og snart nermet det seg dagen da de aller fleste gikk ut og hadde det gøy i sine fineste klær og ropte hurra...

17 Mai

Glemmer aldrig 17 Mai det året. Den dagen skulle bli grusom for min del. Men den dagen skulle og vise seg og bli et av mange viktige vendepunkt for meg. 17 Mai er jo en dag alle pynter seg, går ut og feirer sammen. Men slik skulle det ikke bli for meg desverre. Mor kledde meg opp i en matros dress som var populert den tiden. Og sa at nå var jeg bra fin. Jeg ble sur på mor og svert trist inne i meg. Mor gav seg ikke og fikk meg med ut. Noe jeg fortsatt ikke liker å tenke på. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av det. Jeg spiste pølse, is og drakk masse cola. Solen skinte fra skyfri himmel og det var varmt. Sjønt inne i meg steg tempraturen faretruende nå. Hadde lyst til å kalle mpr for de styggeste ting og sparke henne et hvist sted. Vel, jeg kalte da mor for dritt kjerring og da, noe hun ble sint for selvsagt. Jeg var overhodet ikke vennlig innstilt mot noen untatt 2 stykker. Til og med de som mobbet meg ellers, var vennlige den dagen, men ikke jeg imot de. Da vi kom hjem den kvelden mente mor at jeg hadde skjemt ut henne og meg selv ovenfor de andre. Men hva søren viste vel hun tenkte jeg og ble mer og mer fiendtlig innstilt ovenfor henne inntill alt raste sammen den kvelden.

Jeg satt på rommet mitt og gråt da jeg bråtte reiste meg og gikk ut på verandan vår. Vi bodde i 3 etarsje og verandan vår hadde utsikt til fjorden. Jeg stilte meg og så ut på sjøen som jeg elsket så mye mens en tåre rant stille ned. Klokken var passert 9 om kvelden og solens siste stråler fikk den speilblanke sjøen til å glitre som diamanter. Jeg kastet et blikk mot horisonten og følte hvordan en lengsel om å forsvinne til et bedre sted begynte å vokse inne i meg. Med ett klatret jeg over veranda kanten og såg ned på stein trappa under meg. Da kom mor med ett ut. Å herre gud, hva er det du gjør vennen min ropte hun, du kan jo dette ned ! Ja det var liksom tanken og da mumlet jeg. Hva sa du nå spurte mor. Å ingenting sa jeg i det mor trakk meg tilbake over kanten. Så brøt jeg ut i krampegråt. Mor holdt rundt meg og for en stund føltes alt så trygt, fredfult og godt.

Etter en stund såg jeg opp på mor og sa stille, mor, jeg vil ikke pynte meg 17 Mai mere og ikke tving meg til å gå ut å feire mer. Jeg vil ikke ! Mor sukket og lovte at om jeg absolutt ikke ville skulle hun ikke tvinge meg. Takk sa jeg og sovnet rett og slett i fanget til mor... Utslitt. Etter den dagen pyntet jeg meg heller aldrig mer 17 Mai. Jeg gikk kun i dongri bukse og en stor t-shirt. Noe mange selvsagt raegerte på. Årsaken til alt dette var rett og slett at jeg og ville ha på meg en sommer kjole eller skjørt og bluse noe jeg ikke fikk lov til selvsagt. Alt jeg viste var at det virket mer behagelig og naturlig for meg selv om jeg ikke helt forstod hva som foregikk.

Muskel smerter

Snart var det sommer ferie og for meg en tid jeg for en stund kunne få fred. Men nå dukket noe annet opp som skulle forfølge meg mange år frem i tiden. Jeg begynte å få smerter i musklene noe mor først trodde kom av et uhell jeg hadde hatt da vi var i Trondheim en tur. Jag hadde da snublet og slått kne'et i en fortaus kant. Men etter masse trøst, brus og sukkerkuler som jeg bare elsket, (noe jeg fortsatt gjør. hi hi) så virket det som alt var bra igjen. Men nå hadde altså smertene begynt å dukke opp igjen for alvor. Mor ble bekymret og til slutt ringte hun legen til min store fortvilelse. Legen kom og så at mitt venstre kne var hovnet opp en tanke. Han gav meg noe smerte stillende og sa et jeg burde fått tatt røngken av kne'et. Noe jeg gav meg på. Tablettene hjalp kun en liten stund. Og deretter dukket smertene opp igjen verre enn før. Nettene var verst. Jeg hylte og slo i senga men prøvde å ungå at mor hørte meg. Men det gjorde hun selvsagt. En natt kom hun springende inn da hun ble bekymret siden jeg brått ble helt stille. Det hun da fikk se skremte henne endel. For jeg hadde bitt meg fast i senge kanten mens tårene rant. Bitemerkene var dype og jeg hadde desuten bitt meg selv i leppa som jeg blødde endel fra. Men det merket ikke jeg. Mor ringte legen igjen. Denne gangen fikk jeg tabletter til å sove på. Dagen etter fikk vi besjed om å dra til Orkdal sykehus for røngken. Men der fant de ingen ting. Vel smertene fortsatte og ingen kunne gjøre noe med de heller så nå ble dagen fylt smerter og i tilegg til alt det andre. Men smerten som vokste inne i meg var den verste for den kunne ingen se eller lindre.

Idrett

I 4 klasse var smertene så grusomme at jeg fikk forbud av legen til å drive med idrett eller aktiviteter som krevde at jeg brukte ben og armer for mye. Noe som jeg igjen selvsagt ikke var enig i. Jeg gjorde det stikk motsatte. Jeg begynte med skigåing på vinteren og sykkling, hopping og klatring høyt og lavt på sommeren. Jeg var vel et fryktsomt barn og ikke for å nevne sta ! Mor følte at hun ikke kunne stoppe meg men prøvde å følge med at jeg ikke anstrengte meg for mye. Jeg deltok i ski konkuranser og endte opp med 5 diplomer i langrenn. Inntil en dag da jeg var med i et kretsmesterskap. Jeg gjorde mitt beste og etter løpet dro jeg hjem. Alt jeg viste da var at jeg hvertfall kom blant de 10 beste og rengnet med at jeg fikk diplom igjen. Men neida...

Dagen etter kom noen bort til meg og sa at jeg måtte melde meg for rektor. Noe jeg tok for en syk spøk som vanlig men denne gangen var det sant. Rektor stod på trappa da jeg kom og mange var nysjerrig på hva det var jeg hadde gjort. Jeg var nervøs men til min store overaskelse så sa rektor at han hadde den store glede å over rekke meg en sølvmedalje fra gårsdagens langrenns løp. Jeg rødmet og sa tusen takk og sprang hjem for å vise mor hva jeg hadde fått. Vi bodde 100 meter fra skolen så jeg skulket jo ikke. Mor snufset, gav meg en klem og sa at hun var stolt av meg. Stolt var jeg selv og. Sølvmedaljen henger fortsatt her i stua hvor jeg bor nå. Etter det sluttet jeg med langrenn. Jeg hadde oppnådd mitt mål. Nå begynte jeg med svømming istedet. Jeg tok alle svømme knappene men stoppet ikke for det. Elsker svømming den dag i dag.

Puberteten

Årene gikk og hver dag ble en slags gjentagelse fra den forige. Mobbing med spark, slag og spytting. Jeg ble kalt for gakk gakk for de jeg haltet. Pyse fordi jeg gråt lett og i tilegg ble jeg kalt for ei pysete jentunge fordi jeg likte bedre å hoppe strikk, paradis og spille handball istedet for lekeslossing og fotball. Jeg likte ikke lekebiler men dukker. Noe noen selvsagt hadde fått snusen i. Men desverre aner vel inge hvor rett de hadde da de kalte meg for jentunge. For det var nettopp det jeg følte jeg var innerst inne. Nå kom tiden da alle går inn i det som kalles for puberteten og. En tøff tid for de aller fleste. For meg ble det et helvete. Ikke noe stemte...

Når de andre guttene fikk mørkere stemme og begynte å utvikle dun på haka så fikk ikke jeg det. Jeg endte opp med humørsvingninger, magesmerter, svette tokter og følte at hele verden var imot meg. Alt posetivt ble negativt. Mor forstod ingen ting. Jeg hadde mistanke men var ikke sikker. Mor dro meg til lege nok en gang. Han kunne ikke forklare det jeg slet med. Hadde han vert en jente så kunne jeg ha sagt at det var mensen som holdt på å tre frem. Jeg gliste inne i meg fordi det legen sa var en slags bekreftelse på det jeg følte og hadde mistanke om. Neste var skole psykolog. Han sa at jeg måtte vere mer sammen med guttene og leke med de så ville dette gå over snart. Dette er kun en fase i live påstod han. Jeg sprakk og sa at dette var inge fase som han påstod. Jeg har følt det slik siden jeg var i 6-7 årsalderen. Tull sa psykologen. Jeg måtte høre på han og slutte å tulle. For meste parten av dette var noe jeg innbilte meg. Desverre viste det seg at det var jeg som hadde rett. For jeg var til en annen skole psykolog noen år senere og han påstod det samme mens jeg stod på mitt. Nå hatet jeg alt som hette leger og psykologer. De skulle jo gjøre det beste for oss mens de gjorde det motsatte i mitt tilfelle.

(Ønsker at jeg kunne hatt de to dustene som kaller seg skole psykologer her nå og hørt om de hadde turt gjenta det de påstod den gangen for mange år tilbake ???)

Magesmerter

Nok en alvorlig ting skulle skje i mitt unge liv. En dag i 7 klasse satt jeg hjemme en fredags kveld og så på tv sammen med mor. Vi tittet på en krim serie da jeg plutselig fikk enorme magesmerter. De kom brått uten noe forvarsel. Mor såg at jeg ble lik bleik og jeg klarte ikke si noe annet at jeg hadde så vondt i magen. Mor hev seg over telefonen og fikk tak i legevakta. Han kom raskt. Jeg husker vagt at jeg hadde besvimt og var borte en stund. Det neste jeg husker er at jeg så legen og hørte at han ringte etter ambulanse. Han fryktet for at det var blindtarmen som holdt på å sprekke. Men desverre så skulle det vise seg å vere verre enn som så.

Da ambulansen kom hadde jeg vondt for å puste, smertene var forferdelige men jeg klarte ikke si noe eller å gråte. Mor skulle komme etter. Etter at vi var kommet over fjorden med ferja satte ambulansen opp farta. Sirener og blå lys ble slått på. Etter en stund ble lyden av sirenen svakere og svakere, og alt begynte å bli tåkete så ble jeg borte. Husker at alt med ett virket så fredfylt og jeg ble fylt av varme inne i meg.

Det neste jeg husker var at jeg ble trillet inn i et lys fylt av lys og mange folk sprang hit og dit. Så ble jeg borte igjen. Det neste jeg husker var at jeg så ned på meg selv fra oven. Glemmer ikke det jeg fikk se eller hva folk sa. Mor satt ved siden av senga sammen med Ronja, (min hund). Jeg låg der med slanger stikkende ut både her og der. En slags rar marskin holdt vist øliv i meg. En sykepleier og en leg som såg svert alvorlig ut kom inn i rommet. De sa til mor at de ikke kunne gjøre mer nå. Og at det var opp til andre krefter nå. Å herre gud tenkte jeg og prøvde å rope til dem, hei ! jeg er her enda ikke gi opp da. Men det kunne de ikke høre selvsagt.

Men plutselig så tenkte jeg at dette var jo det beste og at nå, nå endelig ville jeg få fred. Jeg snudde meg å gikk inn i en mørk tunnell. I enden var det et skarpt lys og jeg gikk dit. I enden så jeg at jeg stod på en klippe og så ned på en grønn eng hvor noen rådyr, dådyr og et par harer stod og spiste fredfylt. Oi tenkte jeg. Dit vil jeg og. Men en stemme som jeg ikke aner hvor kom fra avbrøt meg. Du har lyst til å komme det ned spurte stemmen. Jeg såg meg forvirret omkring og stotret frem et ja. Beklager sa stemmen men det er ikke din tid enda. Du har enda endel å gjøre der du kom ifra. Mange vil savne deg og blir svert lei seg om du drar sa stemmen. Neeei gråt jeg ut.

Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp og hørte bipp bipp lyder og en slags vese lyd. Jeg så meg forvirret omkring. Så på meg selv og flippet ut. jeg røsket ut slangene jeg hadde i armene noe som bare førte til enda mer bråkete lyder. En sykepleier kom springende og holdt meg fast. Rolig nå sa hun med en behagelig myk stemme. Så fikk jeg en sprøyte og sovnet. Neste gang jeg våknet hadde jeg kun en slange i armen og mor satt der. hei mamma sa jeg. Mor brøt ut i gråt. Hei kjære vennen min, jeg har vert så redd for å miste deg sa hun. Slapp av sa jeg, alt er bra nå. Nå begynte formen raskt å bli bedre. Og jeg kom meg raskere enn legene trodde var mulig. Jeg måtte ha en engel som beskyttet meg sa de for dette er et slags mirakel. Noe jeg ikke forstod der og da hva det betydde.

Jeg forklarte hva jeg hadde sett og hørt da jeg lå i koma og legen ble likbleik. Dette kunne du umulig ha hørt fra noen sa han stille. Jeg har hørt at dette har skjedd men har aldrig trodd på det før nå. Så forklarte legen at de egentlig hadde gitt meg opp. Jeg hadde ikke målbar puls. Hjerte slagene var nesten ikke målbare og til slutt merket de ikke livstengn og hadde erklert meg for skinn død. Intill en sykepleier hadde lagt merke til noe rart. For plutselig hadde monitoren som overvåket alt begynt å vise normal puls og normale hjerte slag. Noe legen heller ikke helt forstod der og da. Skremmende å tenke tilbake på.

Men nå skjedde nok en ting som holdt på ta knekken på meg. Grunnet urenslighet fra Orkdal sykehus så fikk jeg en alvorlig betenelse i opperasdjons såret pluss at jeg fikk blod forgiftning. Jeg ble i full fart kjørt til Regionsykehuset i Trondheim. Jeg fikk en sprøyte hadde de sagt for jeg hadde besvimt igjen på Orkdal. Men desverre så våknet jeg opp idet de begynte å skære i meg. Glemmer ikke den forferdelige smerten og redselen i den stunden det tok før de oppdaget at jeg var våken. Noe som ikke skal skje på et sykehus. Men det og gikk bra og nå kom jeg meg enda raskere enn før. Jeg gav legene mangt et sjokk hørte jeg. De var forbløffet.

Men jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ligge der som en grønnsak. Jeg vill opp og hjem. Røyk syk var jeg og. Jeg begynte å røyke i 13-14 års alderen da hjemme for mor mente når jeg absolutt ville prøve så var det best jeg gjorde det hjemme først. Røyken fikk meg til å slappe av litt og hjalp litt på nervene på tross av hva andre forstå seg påere mener ! For når alt kommer til alt så er det mitt liv og jeg bestemmer selv hva jeg vil gjøre. Jeg har gjenomgått nok til at jeg lar andre blande seg inn i hva jeg gjør. Nok om det. Jeg kom meg raskt men måtte gå med åpent sår som jeg måtte lære meg å rense selv. Jeg måtte love å være forsiktig og ikke springe, kjøre moped eller slike ting som kunne føre til at jeg datt og skadet meg. Jeg skrev meg ut av sykehuset på eget ansvar i en litt dårlig form. Men det første jeg gjorde var selvsagt å gjøre det jeg lovte å ikke gjøre. Tjhi.

Men det gikk bra det og. 4 måneder etter var jeg tilbake på sykehuset til kontroll og legen som oppererte meg kom gående og bråstoppet da han fikk se meg. Er det virkelig deg Hr.Meland ? spurte han. Nei tenkte jeg, ikke Hr nei men sa det ikke. Ja og takk for sist sa jeg og smilte. Men hvordan kan du se så bra ut etter det du har vert gjenom spurte han. Det går ikke an det sa han. Aner ikke sa jeg. Det er bare slik det er, jeg er. Av og til lønner det å være sta nemmelig sa jeg. Og stå på selv... Og jo sa jeg det går an, det ser du vel, jeg står jo rett foran deg nå jo.

Opprørske meg

Etter at alt var blitt ok etter den traumatiske opplevelsen begynte noe å gro inne i meg. Noe som skulle ødelegge mer enn det var godt for. Jeg var lei av å bli satt utenfor, lei av mobbing. Rett og slett lei av alt og alle. Jeg bestemte meg for å gjøre det som samfunnet forventet av meg. Var jeg født som en gutt utenpå så skulle jeg jammen vise alle at jeg kunne vere slik de ville og mente og ja. AU ! Den største tabben jeg overhodet har gjort i mitt liv. Jeg startet med skyting hver torsdag. Det å skyte med salong rifle var jo en typsik gutte greie tenkte jeg. (Onsdagene var jeg i svømme hallen som jeg hadde gjort i mange år nå.) Til slutt greide jeg å oppnå en pokal i skyting og. Men den ligger fortsatt pakket ned et sted. Så ble jeg lei av skytinga etter et par år. Jeg begynte å bli med på privat fester hvor heimbrent og øl ikke var noe problem å skaffe. Mang en helg var jeg drita full. Jeg ble med på å erte jentene og. Desverre så såret jeg meg bare selv. Jeg følte at jeg på en måte gikk løs på meg selv. Og alt det jeg stod for. Jeg sjemmes den dag idag for den peroden i mitt liv. En periode som skulle vare noen år og føre mest negativt med seg men og noe posetivt. Desverre endte jeg opp med å miste nesten alle mine såkalte venner. De eneste jeg stolte 100% på var en som heter Gudmund og ei som heter Marit.

Stifte familie

Da jeg ble voksen så hadde alt det som skjedde før satt dype spor. Jeg var blitt innesluttet, alvorlig og trist. Jeg viste nesten aldrig følelsene for andre enn mor. Av og til ikke for henne en gang. Jeg traff en jente som var eldre enn meg og som hadde problemer selv i sitt ekteskap med en tyrann. Hun gjenomskuet meg raskt og så gjennom mitt kalde ytre. Vel det endte opp med at hun fikk styrke til å gjøre det slutt med han hun var gift med. En dag rømte vi langt bort fra Hitra. Og leide en hytte på Melhus et sted hvor vi diskuterte og snakket ut for hverandre. På Hitra var folk i opprør og sladderen gikk som bare det. Idioter som tror de kan stille seg ovenfor alle andre og som tror de er sååå mye bedre enn alle andre. Da vi kom hjem kom oppgjøret. Det var tøft men nå var jeg sint og lot meg ikke overkjøre lenger. Noe ikke Toril (som min nye venninne hette) heller ikke gjorde. Hun fikk etter mye om og men og et par rettsaker skilsmisse. I mellomtiden endte vi opp som mange gjerne gjør når de liker noen svert godt gjør. Vi hadde sex noe som for meg var rart og spennende. Desverre følte jeg ikke at dette var rett. Men alikevell endte vi opp med å gifte oss året etter. Vi fikk 2 nydelige barn som jeg forgudet. Men mellom oss var det raskt begynt å bli en kald front. Jeg var fortsatt missfornøyd og svert trist inne i meg selv. Igjen følte jeg at jeg bare gikk imot meg selv. Desverre hadde igjen sjebnen noe stygt liggende på lur for meg...

Barnevern og skilsmisse

Tiden gikk og en dag mente Toril at jeg burde prøve å være meg selv. Kle deg slik du har lyst, smink deg om du føler for det. Jeg kan hjelpe deg om du vil sa hun. Jeg spurte om hun mente det og da sa hun bare, prøv å stol såpass på meg og gjør det. Vel et lyspunkt var det og en dag bestemte jeg meg for å gjøre det hun sa. Jeg fortalte henne at jeg kunne tenkt meg å prøve det og da sa hun at jeg kunne få prøve noen av klærne hennes. Jeg sa okei og ba henne hjelpe meg. Den kvelden var den mest harmoniske på mange år. Toril sa at det var som om jeg forandret personlighet fullstendig og at jeg var roligere enn noensinne. Hun sa og at jeg kansje hadde rett i det at jeg egnetlig burde vert en jente istedet for en gutt. Men inne i meg var noe galt. Jeg følte ikke at det å sminke seg og å kle seg om var nok. Ikke nok i det hele tatt. Igjen dukket tanken opp på det jeg hadde lest da jeg var mindre. Jeg hadde da kommet over et blad hvor det stod en historie om en som var født gutt utenpå men som hviste innerst inne at han egentlig var en jente. Så da han hadde blitt voksen så hadde han begynt med noe som hette hormonbehandling og til slutt hadde han tatt noe som de kalte skjønskifte opperasjon. Slik at til slutt hadde han blitt til hun. Jeg husker at jeg tenkte at jeg og ville gjøre det når jeg ble voksen selv om jeg da ikke helt viste hva det innebar. Men nå dukket altså tanken på det opp igjen. Desverre måtte jeg legge alt dette på is en stund da et annet problem dukket opp. Noe som nok en gang skulle legge mitt liv i ruiner. Og som fikk meg til å lukke meg helt for omverdenen igjen. Noe som fikk meg til ta en avgjørelse. Jeg ville aldrig knytte meg til noen igjen så lenge jeg lever. Ikke ville jeg vise følelser mer heller. Det hendte noe som førte til at jeg mistet de jeg var mest glad i...

Noen hadde selvsagt fått snusen i at jeg ikke var som de andre såkalte perfekte folkene der ute. Og en eller annen førdømt jævel hadde så sagt alt dette i hans/hennes egen versjon til barnevernet. Dermed begynte et helvete jeg ikke unner noen å gå gjennom. For å gjøre en lang historie kort... Barnevernet hadde funnet på en del ting som ikke stemte overhodet. Først påstod de det at det var alltid skittent og rotete hjemme til oss. Når de ikke kom videre med det påstod de at vi brukte alle pengene på oss selv. At vi kun kjøpte gotteri og ting som vi ikke hadde bruk for istedet for å tenke på barna. Igjen kom de ikke langt med påstandene sine. Dermed gikk de enda lenger. De påstod at jeg var voldelig og at jeg slo barna. Leger ble oppsøkt og da han ikke fant noe grunnlag eller bevis for påstandene til barnevernet fant de på noe nytt som ødela alt.

De kom med den påstanden at barna ikke hadde godt av å ha en far som kledde seg som en kvinne eller oppførte seg som kvinne. At slik jeg var rett og slett var skadelig for barna mine. At de kunne bli hjerne skadd av at jeg var slik. Jeg var tappet for krefter og da barnevernet fant en psykolog som var på deres side brøt jeg sammen og fikk et sammenbrudd. Noe som selvsagt barnevernet brukte som sitt endlige påskudd for å ta barna fra oss. Jeg var knust. Mor og Toril satt etter at barna var hentet og bare syntes synd på seg selv og skjeftet å smelte på hverandre. At jeg og var der tenkte de ikke på. Jeg ble oversett fulstendig. Dermed gav jeg faen og gjorde som jeg selv følte for. Nå var jeg kommet inn i en farlig og vond sirkel. Jeg hadde fått innvilget uføretrygd på grunn av muskelsmertene jeg hadde hatt siden jeg var mindre. Jeg fikk etterbetalt ca.100000,- kroner. Halvparten hadde jeg gitt til Toril, endel gikk kun til mine 2 elskede barn, Tonje Margrete og Ivar Rune. For vi hadde barna enda da jeg fikk tilbake pengene. Men etter at vi mistet barna brukte jeg resten av pengene på å kjøpe meg en Yamaha DT50 moped og en speed båt. Jeg begynte nå å rase rundt som en tulling. Tok sjangser som ingen bør gjøre. Ofte holdt det på å gå galt og men det dreit jo jeg i. Jeg håpet enkelte ganger at det skulle gå galt og. For ingen brydde seg om meg uansett mente jeg.

Mor sa i etter tid at de ikke viste når eller om jeg kom hjem når jeg smelte igjen døra og dro ut. Været spilte ingen rolle. Jeg dro ut uansett. Fatter ikke at jeg kunne gjøre det jeg gjorde nå idag. På det tidspunktet viste jeg heller ikke at endel år frem i tiden skulle sjebnen føre til at jeg skulle treffe noen som ville bety alt for meg resten av livet. For et sted i landet hadde en liten jente blitt født som hadde fått navnet Ann Lisbeth. En jente som skulle vise seg å bli den søsteren jeg alltid hadde savnet. Men det viste jeg ikke på det tidspunktet selvsagt. En dag hadde jeg fått nok og gikk inn til Toril og sa at jeg hadde tatt en avgjørelse. Hun brøt ut i gråt før jeg rakk å si noe mer. Hun hadde forstått hva jeg hadde tenkt på. Jeg sa at jeg hadde bestemt meg for å flytte til Trondheim og at jeg ville skilles. Hun gråt og ba meg ver så snill å tenke meg om. Hvorfor i all verden skulle jeg det spurte jeg iskaldt. Om du tror tårene hjelper sa jeg så tro om igjen. Jeg driter i det. Du brydde deg ikke om meg når jeg hadde det som jævligst så hvorfor skal jeg bry meg om hvordan du har det nå. Var mitt svar. Men inne i meg selv gråt jeg og. For jeg hadde følelser men kunne og ville ikke vise dem for henne der og da.

Desuten om du absolutt skal vite det selv om det ikke bryr deg sa jeg så har jeg tenkt å undersøke endel om muligheten for å ta en skjønnskifte opperasjon. Fordi jeg ikke klarer å leve på en løgn lenger. Jeg kan ikke og vil ikke være noen utad som jeg ikke er. Vel som sagt så gjort. Jeg fikk en leilighet på Byåsen i Trondheim og flyttet tvert. Mange av de som alltid skal fortstå alt og vite alt ante ikke noenting før etter at jeg hadde flyttet. Ryktene gikk fikk jeg høre i ettertid men det gav jeg blanke F i. Jeg hatet de fleste ute på Hitra og var glad jeg endelig kom meg vekk fra den øya.

TPRK

Etter at jeg var kommet i orden i Trondheim så låste jeg meg inne for meg selv og satt kun foran data skjermen døgnet rundt en periode. Spiste kun når jeg måtte og gikk ut kun når jeg måtte. Livet var et eneste stort rot og et levende mareritt. Jeg følte meg dog ensom og bestemte meg for å kjøpe meg en walkie talkie slik at jeg kunne ha kontakt med noen hvertfall. Men jeg ante ikke at jeg skulle tabbe meg ut der og på en måte. For jeg fikk endel "venner" på lufta men det jeg ikke viste da var at selvsagt ville noen treffe meg utenom radioen og. Det slulle føre mye med seg. Både godt og vondt. Mest godt egentlig. Jeg ble skjent på lufta som en sprø og artig fyr som var lett å prate med sa folk. Men hvordan jeg hadde det inne i meg selv eller hvordan det var etter at radioen var blitt stille om natta ante ingen der og da.

Irene, Torstein og Svein Erik var noen jeg raskt ble venner med utenom radioen og. Jeg meldte meg in i TPRK, Trøndelag Privat Radio Klubb. Og grunnet Torstein ble jeg kjent med enda en som skulle få meget stor betydning for meg fra da av. Det var Kai. Han forstod at jeg slet med et eller annet men sa ikke noe. Hvor mange netter jeg var nede til han aner jeg ikke. Men lik Irene, Torstein og Svein Erik hadde ikke han noen fordommer. Så jeg opnet meg til slutt opp etter at noe begynte å komme frem. Noe jeg selv ikke ante.

Jeg flippet ut mang en kveld og prøvde å ta selvmord et par ganger. Irene og Torstein stoppet meg begge gangene. En gang mens jeg og Kai var ute hoss de. Noe skjedde den natta som ingen av oss kunne forklare. Men uansett gikk det bra. Så en kveld klarte jeg ikke mer. Den jeg egentlig var begynte å skinne gjenom og jeg måtte gjøre noe før det igjen gikk galt. Irene og Torstein aksepterte meg for den jeg var og hadde forstått omtrent hva det var jeg slet med men ventet til jeg sa det selv. Etter det hjalp Irene meg med både klær og sminke. Cicilie Anette var nå kommet frem igjen, denne gangen for å bli der for godt.

Kai aksepterte meg og for den jeg egentlig var og sa en natt jeg var til ham og følte meg rådløs... Når du kommer hjem i natt sa han så tenk nøye etter hva du egentlig vill og hva du egentlig føler selv uavhengi av hva andre måtte mene. Ta en avgjørelse og fortell meg hva du bestemmer deg for. Jeg tok rådet hans (takk Kai) og satt hele natta og tenkte. Da morgenen kom hadde jeg bestemt meg og fortalte Kai hva jeg ville gjøre. Valget var egentlig meget enkelt selv om det ikke er noe valg egentlig som mange tror desverre. (1 ting til, jeg har hvist i mange år hva jeg måtte gjøre. Det var bare vanskelig å finne ut hvordan og når.) Jeg begynte å undersøke på nettet men fant ikke noe svar inntil jeg var inne på en støtte kanal for Transvestitter og Transeksuelle og noen der gav meg telefon nummeret til en sexolog og psykolog ved navn Esben Benestad. Jeg ringte så til kontoret hans og fikk en svert grei og høflig kvinne på tråden som ba meg skrive et brev til ham og si hva jeg følte. Noe jeg gjorde og det ble det største vendepunktet i mitt liv så langt.

En drøm blir oppfylt

Siden det nå virket som om ting endelig begynte å gå i min rettning så dukket en drøm opp igjen og. Grunnet at jeg hadde vert med som frivelig under 1000 Års jubilêt i Trondeheim, EMU festivalen og Håndball VM i Trondehim så hadde jeg truffet Dordi, Vidar og Baard. Noen som raskt ble meget gode venner av meg og en utrolig støtte. Sjønt etter hvert så viste det seg at jeg hadde lekt sammen med Dordi når jeg var lita noe jeg eller hun ikke ante da vi møttes. Nok om det, Vidar & Baard hadde det som kalles dykker lisens. Jeg har jo altid elsket havet og alt som hadde med vann og gjøre. Jeg husker at jeg var 12 år gammel da jeg så en som hadde på seg dykker utstyr og plasket uti for å svømme med Spekkhuggere. Å det så så gøy ut. Husker og at jeg drømte meg bort hver gang jeg så filmer på tv om dykking. Dykkere så jeg opp til som om de var guder.

Nå hadde jeg og venner med ett som drev med dykking. Jeg hadde fortalt at det var en drøm jeg hadde og. Og da sa Dordi & Vidar bare, ja men så meld deg på kurs da vel. Er dere sprø hadde jeg spurt, jeg klarer vel ikke det vel. Joda sa Dordi, du klarer det. Du må bare ha tro på deg selv. Etter mye om og menn meldte jeg meg på et kurs på Dykker sport i Trondheim. Men før det husker jeg at vi var i svømmehallen å så på de som drev å øvde på dykking. Ser det ikke artig ut spurte Vidar. Noe jeg måtte innrømme det gjorde. Vidar bare gliste stort og forsvant en stund. Litt etter kom han tilbake og sa at om jeg hadde lyst så kunne jeg få komme uti til de andre og prøve. Iiiiik, jaa brøt jeg ut og sprang. Vel som sagt så gjort og jeg glemmer aldrig den 1 gangen jeg tok mitt første åndedrag under vann. Jeg var med ett hekta.

Noen dager etter startet jeg på kurs. Tiden gikk og kurset gikk meget bra på tross av min dårlige selvtillit. Dordi & Vidar var overbevist at jeg ville klare kurset. Noe jeg gjorde. Teoriprøven gikk fint og med minimalt av feil. Etter bestått prøve hadde jeg med et OWD (Open Water Diver) og jeg meldte meg tvert på et utvidet kurs og klarte det og svert fint. En stor drøm var oppfylt. Noe som har gitt meg og fortsatt gir meg stor glede.

Ventetid, tankeløse leger og nedur

Nå var tiden kommet til å reise til Grimstad for å treffe Esben Benestad som ble min reddende engel. Allerede etter det første møtet så sa Benestad at han ikke var i tvil. Jeg var en helt vanlig hetroseksuell kvinne. Og når jeg gikk ut døren hans måttte jeg love å gå med løftet hode og vere stolt av den jeg er. Noe jeg prøvde.

Men møtet med Benestad var ikke bare gøy. Det var knall tøft til og begynne med. Han måtte stille spørsmål som rippet opp i gamle sår helt tilbake til da jeg var lita. Det var svert ubehagelig om vondt og tårene rant. Men var vel verd det. Benestad var lei seg selv for at han måtte gjøre det. Men Benestad er en svert myk, følsom og en utrolig grei mann å snakke med. Og den eneste psykologen jeg har møtt som jeg kunne akseptere fult ut.

Etter 2 møter til ham så kunne ikke han gjøre mer sa han og sendte meg over til Rikshospitalet i Oslo som hadde landsfunksjon for Transseksuelle. Vel etter en stund ble jeg innkalt til ei som heter Liv Helgaker som er en svert koselig kontakt sykepleier der nede. Etter det ble jeg innkalt til Ira Taraldsen en psykiater som har med alt slikt. Ikke for det, jeg hørte Liv sa i etter tid at hun aldrig i verden trodde jeg ville klare å komme gjenom nåløyet. Noe hun måtte ta tilbake i ettertid. For som hun selv sa bla sist jeg var i Oslo, så hadde jeg fra å vere en tilsynelatende død knopp sprungte plutselig ut og blitt til en vakker rose på utrolig kort tid. Hennes ord ikke mine. Liv syntes at jeg ikke hadde fortjent noe av det jeg har gått gjenom fra da jeg var lita og opp til nå. Så om noen fortjente å få det bra så var det absolutt meg. Vel, varme ord og godt å få høre det av henne.

Etter at jeg var til Ira ble det stille, svert stille. Uker og måneder gikk og jeg hørte ingenting fra Oslo. Etter en stund ringte Benestad og spurte hvordan det gikk. Jeg sa at det var blitt stille. Og så fortalte Benestad en trist nyhet. Ts gruppen på Rikshospitalet var lagt ned grunnet mangel på midler. Min verden rasyte sammen igjen og jeg fikk den tanken at nå, nå orker jeg ikke mere. Skal det vere slik kan jeg like godt død.

Igjen kom Benestad inn på banen som en reddende engel da alt så som svartest ut. Igjen var jeg nede i Grimstad for å snakke med ham. Denne gangen måtte jeg gjenom en grundig lege sjekk og ta endel blodprøver. Så skulle jeg ta kontakt med legne min hjemme i Trondheim og be ham ringe Benestad tvert. Noe han ikke gjorde. Alt utviklet seg til det reneste rot. Og jeg følte at jeg ble kast5a hit og dit som en ting ingen ville ha.

En kveld ringte Benestad og spurte hvordan det gikk med hormon behandlingen og jeg svarte at jeg ikke hadde begynt enda fordi legene bare sender brev frem og tilbake. Da sprakk Benestad, hør her kjære Cicilie sa han, jeg klarer ikke høre på at du har blitt en slags kasteball lenger, Du er en jente med følelser og nå er det nok ! sa Benestad. Neste uke kan jeg sette deg opp til time om du vil og har mulighet. Jeg brøt ut i gråt og sa jeg så absolutt ville og at jeg skulle prøve alt for å få det til. Jeg fortalte dette til mor og hun sa jeg kunne få penger av henne til å reise ned til Benestad fordi hun viste hvor mye dette betydde for meg.

Den turen til Grimstad glemmer jeg aldrig. Satt på natt toget og bare tenkte. Etter jeg var fremme til Benestad så var Grimstad badet i sol fra skyfri himmel. Men det varte ikke lenge. Etter en lang prat så sa Benestad med et stort smil, nå kjære Cicilie skal jeg gjøre noe som gleder meg enormt mye. Jeg har den ære og glede å gi deg en resept på hormon tabletter som du skal ta ut allerede idag og begynne med de tvert. Endelig er din vente tid over sa han. Og dermed kom tårene. Nok et stort vendepunkt var kommet inn i livet mitt.

Men nå hadde været slått om og med ett og det forverret seg stadig. Jeg forstod at jeg hadde dårlig tid. Da jeg kom frem til jernbanestasjonen i Kristiansand så plasket regnet ned og vinden var oppe i orkan styrke. Politiet oppfordret alle til å holde seg innendørs. Men jeg tenkte kun på å reise hjem. Jeg kom meg på toget og fikk høre at like etter at toget dro ble all trafikk på jernbanestasjonen i Kristiansand innstilt grunnet orkan og uvær. Slik forfulgte været oss helt frem til Oslo S, Drammen var oversvøm og i Oslo S ble og all trafikk innstilt etter at vi hadde dratt mot Trondheim. En venninne måtte vente til dagen etterpå hørte jeg, grunnet at alle tog var innstilt.

Spydigheter, førerkort & Flytting

Hormon behndlingen gikk bar og allerede etter en måned begynte ting å skje med meg for alvor. Noe Benestad ikke helt forstod siden det gjerne tar fra 2 til 6 måneder før noe begynner å skje. Men han trodde det kunne komme av at jeg allerede før hormonbehandlingen hadde mer kvinnelige hormoner en normalt og det var andre ting som avslørte hva jeg egentlig var og. Nok om det, jeg var på kontroll og nå var humøret mitt begynt å bli bedre. Kontrollen gikk bra og jeg hadde helse som en konfirmant sa Benestad.

Desverre var mørke skyer begynt å samle seg i Trondheim og noe skulle til å hende som nok en gang fikk meg til å ta en viktig avgjørelse. Endel folk var begynt å bli spydige i Trondheim pga det jeg gjorde og til slutt begynte deppresjonen å komme tilbake på nytt. På det tidspunktet kom en annen en som raskt skulle bli en god venninne av meg inn på banen. Hun heter Tone. Fikk en masse støtte der og det glemmer jeg aldrig. Samtidig kom nok ei jente inn på banen som fikk meg til å tenke på noe. Hun ble en god venninne der og da men er nå kun en tidligere venninne. Hun gjorde endel ting som hun ikke burde ha gjort om hun mente det hun påstod.

Men jeg hadde og fått en annen idê på det tidspunktet. Jeg hadde lyst til å kjøre opp. Kai, Dordi & Vidar oppfordret meg til å satse på det noe jeg gjorde. Selvtilitten var på bunn akurat da og var overbevist om at jeg ikke ville klare det. Vel der tok jeg feil, igjen... Jeg klarte teorien på 1 forsøk og samme med selve oppkjøringen. YES !, jeg hadde eget førerkort og en ny verden opnet seg opp foran meg.

Samme kveld som jeg hadde kjørt opp dro jeg utover til Stjørdal for å besøke ei som heter Eva Lill & Tor Aage. De var kjempeglade for min del. Den kvelden ble nok et meget stort vendepunkt for meg. Eva Lill hadde sett hvordan jeg slet psykisk i Trondheim og mente jeg burde flytte til Stjørdal. En uke etter var den saken ordnet. Eva Lill hadde ordnet en leilighet til meg ute på Langstein, 2, 5 mil nord for Stjørdal. Jeg pakket raskt. Fikk ordnet med hjelp. Fikk låne henger fra en annen veldig god venn, (Roger). Nå sa jeg bye bye til Trondheim for godt.

Allerede når jeg var mindre hadde jeg vert å besøkt noen på Stjørdal. Det var full vinter da og like før jul. Den gangen hadde jeg tenkt for meg selv at Stjørdal virket som en plass som var rett for meg. Noe jeg ikke kunne forklare dro meg mot Stjørdal. Sjebnen kansje, hverfall skulle det skje mer uventede posetive ting grunnet den flyttingen.

Hester

Etter at jeg at jeg hadde flyttet dukket en annen interesse opp igjen og, hester. Jeg begynte med ridning takket vere Eva Lill. Og i heste miljøet oppe på Remyra til Jo Leirfall traff jeg flere som skulle vise seg og bli gode venninner. Ingen viste hvem jeg var og ingen reagerte på hva jeg gikk igjenom. Men takket være en viss frøken skulle det raskt snu. Hun hadde forklart noen av de vi snakket med ganske ofte hva jeg gikk gjenom men ingen av de så ned på meg for det. De syntes det var okei og at jeg rett og slett virket som en grei jente. Men desverre gikk hun frøkna der et steg lenger uten mitt samtykke. Og hun ble med ett min fiende. For det hun gjorde ødela mer enn det gjorde godt.

En lengsel tar slutt

Enda en gang bestemte jeg meg for å flytte grunnet den tidligere nevnte frøkna. Denne gangen hadde jeg ingen kontroll på det som skjedde. Men grunnet en stor konflikt med Eva Lill som jeg ikke kan noe for så måtte jeg flytte igjen. En dag jeg kom kjørende forbi Torgkvartalet på Stjørdal ropte ei venninne som heter Jorun på meg og jeg stoppet selvsagt. Hun hadde hørt rykter om konflikten mellom meg og Eva Lill og spurte om dette var sant. Ja desverre sa jeg. Så flytt inn til meg da vel sa Jorun. Så kan du overta leiligheten min når jeg flytter. Jeg spurte om hun mente det og da hun bekreftet det så sa jeg ja tvert. Sammen med Jorun stod en annen jente som kalte seg Mimmi. Hun hadde jeg så vidt truffet en gang før da sammen med Eva Lill. Mimmi bodde i samme hus som Jorun. jeg pakket tingene mine og begynte å flytte inn en lørdags kveld. Nervøs var jeg det skal jeg ikke nekte for fordi det var fest i det huset men alle var så hyggelige og kom for å hilse på. Mimmi kom inn og ba meg bli med ved siden av og inn til henne. Det skulle vise seg snart å bli det lureste jeg noensinne har gjort.

Mimmi hadde 2 barn som heter Ronald og Erwin. En kveld en ukes tid etter at jeg hadde flyttet inn så satt jeg som vanlig inn til Mimmi da hun plutselig reiste seg og satte Ronald i fanget mitt. Sitt til tante du mens mamma går på do sa hun helt uten videre. Jeg ble som lammet. Ronald gliste stort og jeg smeltet selvsagt. Dagen etter da jeg og Mimmi var alene så spurte jeg om hun hviste hva hun gjorde. Ja selvsagt sa hun og smilte søtt. Er du klar over at jeg hadde lovet meg selv år tilbake at jeg aldrig igjen skulle knytte meg til noen da spurte jeg, hverken barn eller voksne. Ja men det var ikke hun enig i påstod hun. Mimmi var svert spesiell og uten at jeg forstod hvorfor eller kunne hindre det så opnet jeg meg opp helt for henne. Og hun det samme til meg. Å herre gud Mimmi sa jeg, du er den jeg har lett etter i mange år. Du er som den søstera jeg alltid har lengtet etter men som jeg aldrig har fiunnet hitill. Pussig at du sier det sa hun svert alvorlig. Jeg føler det akurat på samme måte. Det viste seg at vi har skremmende mange likhets trekk både i forbindelse med oppvekst og ellers. Nok om det, vi er søstre nå uansett hva andre måtte mene. En lengsel har endelig tatt slutt.

Min kjære søster

Det er mange som har sagt at de skulle tro at jeg og Mimmi skulle ha vert søstre på den måten vi er på. Vi er så grusomt like på de fleste områder at det er skremmende. Unatt et felt da. Min kjære søster er mye søtere og vakrere en jetg er. Utover det er det meste likt mellom meg og søstersen. Prøver noen å si at vi ikke er ekte søstre så sprekker både Mimmi og jeg. Jeg er ubeskrivelig glad i min kjære søster og jeg vet at jeg er ubeskrivelig glad i henne og tante barna mine. Søstersen har en samboer og som heter Tor som betyr mye for meg og. Svogern min er sexy, gøy å være sammen med og svert hjelpsom. Han er bare sååå søøøt atte. Jeg vet at om jeg mister min kjære søster så vil alt rase sammen igjen denne gangen for godt. For INGEN betyr mer for meg enn hun gjør. Hun og tante barna mine som jeg bare eeeelsker såååå høøøyt !!!! Som søstersen sier ofte når hun skal si hvor mye jeg betyr for henne: 'jeg er gladere i deg enn universet er stort' noe som går den andre veien og. Uten henne hadde jeg ikke klart meg så godt gjenom det som ventet meg fremover i tiden. Min kjære søster du vet hva du betyr for meg, så takk for at du er den du er og for at du tar vare på meg.

Viktige nyheter fra oslo

I begynelsen av April fikk jeg brev fra Rikshospitalet i Oslo. De hadde den glede å innkalle meg for innlegelse for forestående opperasjon. Gleden tok helt av her i huset. Jorun hadde nå flyttet og jeg hadde leiligheten for meg selv. Trine (en annen svert god venninne) kom hjem med det brevet. Men mørke skyer hadde igjen begynt å samle seg i horisonten. Noe søstersen hadde forstått før jeg hadde sagt eller gjort noe som helst. Hun har den egenskapen at hun vet hva jeg tenker før jeg sier noe. Hun vet alt jeg tenker på, pønsker på og alt jeg føler. Søstersen er altid et steg forran meg. Men det går og begge veier da. Hun kan starte på en setning og jeg fullfører den. Samme den andre veien. Om hun sender meg et blikk av et slag vet jeg med en gang hva det betyr. Noe som og går den andre veien til de andres forargelse siden de ikke forstår en dritt av hva det er vi mener. Tjhi !

Oppgjør med fortiden

Min kjære søster viste at jeg gikk og bar på endel som jeg burde få ut før opperasjonen og hun satte seg det målet å få det ut av meg før det gikk galt. Det ble et helvete uten sidestykke. Sinne, bitterhet, tårer og smerte kom utemmet ut av meg. Mimmi vek ikke fra min side i et eneste sekund. Jeg måtte vere inne til henne mens det stod på. Jeg lå ved siden av henne om natta og hun blå holdt meg slik at jeg ikke skulle stikke av. Marerittene slo til for fult, tårene rant natt som dag den tiden. Men søstersen gav seg aldrig. Selv om jeg prøvde mang en gang å stikke av noe som hun selvsagt hindret meg i. Mot henne hadde jeg ingentig å stille opp. Nå nermet tiden seg raskt dagen da jeg skulle reise til Oslo.

Opperasjonen

Endelig var den store dagen kommet. Jeg skulle reise til Oslo. Etter det skulle ingenting bli som før lenger. Fortiden skulle bli nettopp det, fortid. Nå ventet en ny fremtid. Trine og søstersen var med nedover til Oslo den dagen jeg skulle dra. Søstersen hadde instrukser om hva som måtte gjøres om noe skulle gå fryktelig galt. Noe det var 50% mulighet for at det gjorde. Selv om svogern min og søstersen var overbevist om at alt ville gå bra. Noe det gjorde selvsagt. Ellers hadde jeg neppe sittet her nå å skrevet dette, ikke sant ?

Vel de hadde rett, nesten. Selve opperasjonen gikk svert bra men det oppstod en komplikasjon som utgjorde at jeg for tiden går med utlagt tarm. Men det er okei for min del. Den plager meg ikke så mye akurat bare av og til. Etter opperasjonen var jeg så lykkelig at jeg ikke kan beskrive det med ord. Men igjen hadde sjebnen noe djevelsk på lur selvsagt. Noe jeg har begynt å bli vant til. Kom meg svert raskt etter opperasjonen selv om smertene var til tider umennsekelige. Og at jeg hadde en nedtur på sykehuset etter at jeg fikk høre at jeg måtte legge ut tarmen. Men nedturen varte kun et døgn. Etter det bestemte jeg meg for lære alt jeg kunne om det å ha utlagt tarm. Kan man ikke slå de så slå deg sammen med de heter et ordtak. Og nettopp det gjorde jeg. Sykehus oppholdet skulle vare kun i 14 dager men det endte opp med at jeg låg på sykehuset i en måned istedet.

Når jeg skulle reise hjem hadde jeg klare regler å forholde meg til. Ikke gå i trapper, ikke springe, ikke løfte noe uten at jeg måtte, jeg måtte sørge for at noen fulgte med meg og hjalp meg i de første ukene etter at jeg kom hjem. Etter at jeg hadde vert på kontroll så kunne jeg starte forsiktig med å prøve meg på egen hånd. Søstersen hadde tilbudt seg å ta ansvaret for meg etter at jeg kom hjem. Noe jeg var glad for der og da og hadde sagt ja. Men noen skulle ødelegge der og. Skal ikke gå nermere innpå det her men noe kan jeg si.

Søstersen fikk endel problemer på et annet felt og hun forandret seg endel den perioden. Og det førte til at jeg mistenkte henne for at hun ikke var glad i meg lenger og at hun ikke ville se meg mere. Og jeg mistenkte henne for at hun hadde angret for at hun hadde tatt på seg ansvaret. (Beklager kjære søstra mi for at jeg mistenkte deg for noe slikt)

Desverre så kom andre og blandet seg inn i hele greia noe søstersen ikke viste noe om, men som jeg trodde at hun viste og at hun var enige med de andre. Jeg skal innrømme at jeg er svert sint, bitter og hevngjerrig på de som prøvde å ødelegge. Søstersen kom en dag opp til meg og spurte hvorfor jeg i det huleste hadde gått opp til meg selv uten å snakke med henne først. (Søstersen hadde flyttet til 1 etarsjen like før jeg dro til Oslo). Jeg snakket ikke til henne i en viss periode den tiden. Noe hun ikke forstod noe av. For hun var en tur i Meråker sammen med Tor da alt dette skjedde. Jeg sa til henne det at om hun ikke var glad i meg mer så kunne hun si det rett ut. Og at hun kunne si det rett ut om hun ikke ville være min søster lenger og istedet ville bli kvitt meg. Hva i helvete mente jeg med det spurte hun svert sint. Man velger ikke sine søsken og det vet du så ikke prøv deg sa hun. Så lett slipper du ikke unna nei. Du har tante barn som er glad i deg og som er avhengi av deg for resten av livet. Og du har meg, din søster som ikke vil miste deg. Gjør jeg det sliter jeg sa hun. Da blir jeg svert deprimert så slutt men du kan sa hun. så begynte tårene å trille nedover søstersens ansikt. Da kom mine følelser ut og.

Ingen av oss vet hvem som står bak det som hendte men begge er enige om at finner vi ut hvem som prøvde å ødelegge så bør de passe seg. Jeg har agresjon men søstersen sin er mye verre, tro dere meg ! Nok om det vi er så knyttet til hverandre at ingen kan ødelegge noe som helst lenger. (Og jeg er virkelig gladere i min søster enn universet er stort !)

Oktober 2003

Nå er vi i slutten av Oktober 2003 og her sitter jeg og skriver dette. Fylt av tanker, glede og takknemmlighet. Men er og en tanke trist og lei meg innvenndig. Men det er av andre årsaker enn det jeg har fortalt her. Søstersen er på skolen om dagene og jeg hjelper henne med leksene når hun spørr og hun lærer meg nye ting. Enda er jeg ikke helt ferdig. Jeg mangler 3 opperasjoner enda. En for å legge inn tarmen, en siste opperasjon for finpusse det nedentil som bla inneberer at klitorisen blir dekket over mm. Og 1 opperasjon for å legge inn bryst innplant. Utover det er det meste på plass. Jeg har fått nytt person nummer og nå, noe som betyr masse for meg.

Dette var et utdrag fra hva jeg har måttet gå gjenom i mitt liv. Det er så mye, mye mer men det får eventuelt komme senere en gang. Jeg er hverfall lykkeligere enn noensinne. Veien har vert tøff, vond, fylt av smerte, tårer og blod. Men nå ser jeg slutten på min lange reise endelig og de fleste brikkene er på plass nå idag. Mangler kun en ting som de fleste andre og gjerne vil ha. Jeg savner en mann ved min side. Om den drømmen blir oppfylt aner jeg ikke desverre men er ikke akurat opptimist på det feltet selv om min kjære søster mener at det nok er noen som vil ha meg og. For hun mener at jeg er en snill, søt, følsom og sexy jente som ikke burde ha noen problem med å finne en som vil ha meg. Men det er min søster sine ord og IKKE mine.

Håper dette kan være til nytte for noen.

Klem fra Cicilie Anette, Oktober 2003

Tilbake til hovedsiden